Det har blitt laget verre grøt i utlandet

Den første gangen jeg kan huske å ha spist grøt på restaurant var i 2013, på Maaemo. Det var den gangen «moder jord» (som er det Maaemo betyr, på urfinsk) var heløkologisk og holdt til – for maksimal kontrast til det som stod på menyen(?) – i en betong og stålkonstruksjon med utsikt over jernbanesporene og det postindustrielle Bjørvika (som nå blir forsøkt rebrandet som Oslobukta).

Stor var også kontrasten mellom det jeg så for meg på forhånd og hva som stod på menyen. Én ting var alt jeg aldri hadde spist før, som maur, nyr tindved, slåpetorn, løyrom, trompetsopp, ramsløk og trøfler fra i fjor. Minst like overraskende og enda mer berørende var de tingene som minnet om noe jeg trodde jeg visste hva var: Reinkjøtt, torsk med løk og, framfor alt, grøt.

På menyen stod ikke bare den nå legendariske rømmegrøten, men også det som i menyen ble omtalt som en «müsli», som i realiteten var en grovkornet grøt, servert med noen skiver andekjøtt. Helt fram til 1960-tallet var slik vassgraut med sul (en fellesbetegnelse for konservert kjøtt eller fisk servert sammen med grøten) hverdagskost i regionen jeg kommer fra, Salten. I en annen og sikkert ikke like sofistiskert form, selvsagt, men likevel gjenkjennelig på en måte som berørte meg i den grad at jeg fortsatt husker det til dags dato selv om jeg ikke var i stand til å formulere det da. 

Helt siden folk ble bofaste jordbrukere har forskjellige sammenkokte kombinasjoner av korn og væske vært på menyen, over hele verden og i særlig grad i Norden. «Utenforstående har alltid gjort narr av nordboernes grøtspising», fra romeren Plinius til den arabiske oppdagelsesreisende Ibn Fadlan. Det slår Andreas Viestad fast i den underholdende og tankevekkende boka Vår norske mathistorie, og siterer en britisk reisende som i Skandinavia finner «et skittent og primitivt folk som spiste ufyselig og simpel mat».

Når grøt blir trendy

Og kanskje var det denne lange, grøtinfiserte og noe skamfulle historien om ensartet fattigmannskost som gjorde at grøten plutselig fikk en slik oppsving da nordboerne skulle gjenoppdage og redefinere sin matkultur? I flere år på 2010-tallet var i hvert fall grøt en rett man måtte regne med at dukket opp på smaksmenyer hos ambisiøse nynordiske restauranter i Stockholm, Oslo og København. I 2011 åpnet «Grød» dørene, i datidas københavnske hovedgate for nyskapende gastronomi. På andre sida av Jægersborggade for Noma- og El Bulli-alumni Christian Puglisis Relæ forsøkte Grød å «redefinere grøt» fra et hull-i-veggen-type sted. Jeg husker at jeg gikk innom, men ikke gadd å betale dyrekjøpte danske kroner for en skål havregrøt. I stedet satte jeg til livs en skål med indisk-inspirert linsegryte, for her var tilnærmingen til grøt på ett vis mer inkluderende og universalistisk. Først og fremst var det likevel havregrøten de søkte å redefinere, med kreative toppinger som ikke hadde falt meg inn før. Jeg kjøpte derfor med meg et overpriset glass med frysetørket rabarbra. I månedene som fulgte serverte jeg mye mer spennende havregrøt til familien enn de var vante med – før vi falt tilbake på den smør, sukker og kanel, og glemte at grøt var hipt.

Jeg vet ikke nøyaktig når grøt sluttet å være trendy igjen, og i mange år tenkte jeg ikke på noe av dette. Men så skjedde to ting på relativt kort tid, som gjorde at jeg en periode følte at jeg led av Baader Meinhof grøt-syndrom. I 2024, tretten år etter den første sjappa i Jægersborggade, åpnet Grød sin første norske filial, nederst i Markveien (den norske motsvarigheten til Jægersborggade?). Og så, en gang i fjor, ble jeg kontaktet av Human filmfestival, som planla å sette opp en dødssjarmerende og veldig interessant dokumentarfilm, som handlet om VM i havregrøt, arrangert i den skotske landsbyen Carrbridge siden 1994.

Dette er bakgrunnen for at denne første utgaven av Magens politikk er skrevet fra det siste ledige bordet en regnvåt februardag på Norges første grøtbar, mens jeg sitter og forbereder til en samtale med to grøtentusiaster neste onsdag. Jeg har akkurat forsøkt å sette til livs en bolle med «grøt nummer en», signaturretten som består av en heller ordinær havregrøt laget på rullet standardhavre, toppet med oppskåret eple, ristede mandler og en karamellsaus som smaker mer som prim.

Verdens beste havregrøt er norsk?

Nå skal jeg ikke foregripe samtalen med retoriker Charlotte Hidle og musikkviter og mangeårig VM-tilskuer Audun Molde, men det merkelige med grøten jeg akkurat har kost meg med, er altså hvor ordinær den er. Den er god, det er ikke det, og toppingutvalget stort. Men grøten er laget på det samme streite kornet som vi alle har en krøllete papirpose med i skapet hjemme. Her er havre havre, og den er, etter konsistensen å dømme, rullet.

I det minste er den heldigvis ikke laget av lettkokte havregryn, tenker jeg mens jeg leter etter plusspunkter. Ikke noe galt med lettkokt altså, men bør man ikke kunne forvente mer av et sted som tar på seg å redefinere grøten i en nordisk setting? Hva med andre kornsorter enn havre? Hva med andre havrevarianter, som urkornet svarthavre? Hva med stålkuttede varianter? For å nevne noen av de mest åpenbare utforskingsmulighetene.

Slik tenkte kanskje også Svein Seljom, nordmannen som i fjor reiste til Skotland og vant verdensmesterskapet. Han gjorde det i hvert fall med stålkuttet norsk svarthavre, som ifølge den regjerende verdensmesteren var årsaken til at han vant.

Jeg har bare så vidt skrevet meg varm om havregrøt, og innser at allerede er denne første utgaven av Magens politikk på snart to sider. Jeg har så mange spørsmål! Om hvorfor heller ikke skottene som har arrangert dette mesterskapet i flere år ikke virker særlig interessert i kornsorter og foredlingsmåter. Om ikke arrangementet representerer en farlig eventifisering av kulturarven. Er konkurranse virkelig veien å gå? Har det blitt flere grøtspisere etter at vm kom i gang? Det største mysteriet av dem alle er imidlertid redskapet skottene sverger til når de lager grøten sin, en såkalt spurtle, som en nordmann altså tok med seg hjem i forgylt versjon i fjor. Men jeg lover at vi skal komme inn på alt dette og mer i samtalen med Charlotte Hidle og Audun Molde, før visningen av The Golden Spurtle. Det skjer altså på Human filmfestival onsdag 4.3 kl. 21:00, på Vega Scene. Billetter og mer info her.

Det har skjedd verre ting i utlandet

Uansett hva som blir konklusjonen av samtalen på Vega, kan vi allerede nå konstatere at det har skjedd verre ting i utlandet. Jeg velger å si det sånn, med tittelen på Marte Michelets kritikerroste memoarbok om sin far Jon Michelet, fordi jeg neste uke også har gleden av å få diskutere boka med Marte, på Bærum bibliotek lørdag 7.3 kl. 13. Det skal handle om fedre og forventninger, radikalisering og høyreekstremisme, Afrika, Svalbard og alt det som naturlig kommer opp i møte med en av den norske forfatterstandens dyktigste kokker. Er Marte Michelet den eneste norske forfatteren med kokke-fagbrev? Har Marte fagbrev eller fikk hun det aldri selv om hun gikk på kokkelinja? Det må jeg også spørre om. Samtalen er til og med gratis og det går an å reservere billetter. Mer informasjon her.

Du har akkurat lest ferdig den første utgaven av Magens politikk, nyhetsbrevet til forfatter Andreas Liebe Delsett. Hvis du likte det du leste, tips gjerne andre du tror kan ha glede av det. Har du tips til ting jeg burde skrive om, spise eller lese, eller forslag til forbedringer, hører jeg veldig gjerne fra deg! Send en epost til andreas.delsett@gmail.com.