Historien bak navnet – og den nye boka!

La meg gå rett til poenget: Jeg har skrevet en ny bok. Den heter Kapp det gode håp og er basert på mine reiser i Sør-Afrika de siste fire årene. Det er den vanskeligste og skumleste boka jeg har skrevet, men nå er den sendt til trykk, og om mindre enn en måned kan dere alle lese og gjøre dere opp en mening.

Jeg kom til landet på sydspissen av det afrikanske kontinentet for første gang i 2004, som en sein representant for den norske solidaritetsbevegelsen som oppsto og ble formet av det sørlige Afrikas frigjøringskamper. Siden har jeg reist tilbake gjentatte ganger, for studier, arbeid og for å besøke venner. Underveis har dette landet formet hvordan jeg ser verden, på måter jeg etter hvert innså at jeg ville dele med andre.

Det tok lang tid før jeg turte å tenke at jeg burde skrive en bok selv, men jeg husker veldig godt hvor provosert jeg ble i 2009, og hvordan jeg tenkte at den norske litteraturen om landet var på et begredelig sted. Jeg var student i Cape Town og hadde tilegnet meg en viss oversikskunnskap om landet, da jeg kom over en nylig utgitt norskspråklig bok som beskrev landet med mildt sagt vekslende presisjonsnivå. Dette må noen gjøre noe med tenkte meg, uten at det falt meg inn at det burde være meg før mye senere.

Like etter at jeg begynte å reise og skrive på boka, i 2022, hadde jeg en samtale med en skarp og klok norsk-sørafrikaner. Hun advarte om at jeg ikke måtte forutsette at nordmenn flest vet noe som helst om landet lenger. Og enda verre: At jeg ikke en gang kunne anta at folk brydde seg. Om nettene drømmer jeg om at hun tar feil, i hvert fall om det siste.

Jeg håper inderlig at mange vil gjenoppdage landet som har vært en sentral node i framveksten av vår moderne kapitalisme, helt siden rundingen av Kapp det gode håp i 1488. Som har forsynt og fortsetter å forsyne verden med edle metaller. Som har gitt opphav til apartheid-begrepet så vel som en av de mest imponerende motstandskampene verden har sett. Ikke minst håper jeg folk er nysgjerrige på alt som har skjedd i landet siden nordmenn flest sluttet å følge med.

Er det lov å håpe at nyere hendelser som Sør-Afrikas søksmål mot Israel i Den internasjonale domstolen, de sørafrikanske techoligarkenes inntog i Det hvite hus og Donald Trumps gjentatte anklager om et hvitt folkemord i Sør-Afrika, har fått flere til å innse hvor viktig det er med mer kunnskap om landet som fortsetter å være et sentralt verdenshistorisk omdreiningspunkt?

I Kapp det gode håp forsøker jeg å levere denne kunnskapen, med en fortelling som kretser rundt fire nøkkelsteder i det moderne Sør-Afrika. Hvert av dem har vært åsted for avgjørende hendelser som ikke bare har formet virkeligheten etter apartheid, men som også kan hjelpe oss med å forstå noen av de mest opprivende spørsmålene i vår tid – fra demokrati, vold, ulikhet og såkalt identitetspolitikk, til kapitalisme og klimaendringer.

I denne utgaven av Magens politikk deler jeg en kort historie fra denne boka, som også forklarer inspirasjonen bak navnet på dette nyhetsbrevet. Jeg håper du vil lese den, og at det gir deg lyst til å lese boka når den kommer ut i mai. Allerede nå kan den forhåndsbestilles, med eller uten signatur, fra Norli. På den måten kan du også bidra til å gi boka den best mulige lanseringen, fordi den forhåpentligvis kan komme seg inn på bestselgerlistene. Gå direkte til forhåndsbestilling ved å trykke her, eller scroll videre for opprinnelseshistorien til begrepet magens politikk.

Det lovede land

I et smalt og lite dalføre i Durban-forstaden Cato Manor ligger det en bosetning som av beboerne er døpt eKhenana. Den er oppkalt etter Kanaan, bibelens lovede land – en referanse som sier noe om betydningen av jordspørsmålet i dagens Sør-Afrika. Spør du sørafrikanere flest vil de kalle eKhenana for en «uformell bosetning». For alle praktiske formål er det en samling ulovlig reiste skur – en boform som representerer den største endringen i apartheidlogikkens romlige organisering: I alle sentrale strøk av landet har det siden begynnelsen av 1990-årene vokst frem slike. På hver ledige, urbane bit med jord i apartheidstatens gamle buffersoner har folk slått seg ned og bygget sine skur, og ingen som besøker Sør-Afrika kan unngå å legge merke til dem.

Få vet likevel noe særlig om hva som foregår i disse bosetningene. Å kalle dem uformelle stemmer for eksempel dårlig med virkeligheten her. Og særlig i de bosetningene som er organisert av bevegelsen som kaller seg Abahlali baseMjondolo. Slik de uformelle bosetningene er et fremtredende trekk ved Sør-Afrika etter apartheid, er Abahlali kanskje den mest markante blant de sosiale bevegelsene som har oppstått i landet etter 1994. Skurboernes bevegelse (som er det Abahlali baseMjondolo betyr) organiserer i dag et sted mellom 150 000 og 200 000 mennesker som bor i uformelle bosetninger landet over, og det de holder på med har, med rette, fått stor oppmerksomhet også internasjonalt. Organisasjonen mottar støtte fra flere internasjonale aktører, blant dem Norsk Folkehjelp, og norske forskere har studert og skrevet om bevegelsen. 

Det var etter anbefaling fra folk i det norske sivilsamfunnet at jeg tok kontakt med Skurboernes bevegelse, og da jeg besøkte dem for første gang, i Durban i 2022, skal jeg være ærlig og innrømme at det skjedde fordi jeg følte at jeg måtte. Førsteinntrykket tilsa også at dette var et uinteressant blindspor. På et kontor overlesset med røde flagg og andre venstresideparafernalier møtte jeg en ung kvinne som messet i vei om den sosialistiske drømmen, med en revolusjonær sjargong som føltes klein på grensen til ubehagelig.

Særlig problematisk ble det etter at retorikken tok det jeg oppfattet som en voldsromantiserende vending, om at det var «bedre å risikere livet enn å gå med på massenes lidelse under det kapitalistiske systemet». For ikke å snakke om hvordan «blodet som har strømmet, vil gi næring til kampen for frihet og frigjøring». Men det var bare fram til jeg innså at hun snakket om det faktiske blodet til sine falne kamerater.

– Det begynte med Ayanda Ngila, på kvinnedagen den 8. mars, sa den unge kvinnen med dyp, behersket røst. Og så fortalte hun om hvordan hennes jevnaldrende aktivistvenn hadde blitt skutt og drept mens han forsøkte å reparere et irrigasjonsrør i grønnsaksåkeren i eKhenana. Så fortsatte utlegningen, om hvordan fire av hennes kamerater, alle sammen fremstående representanter for skurboerbevegelsen, hadde blitt skutt og drept i løpet av de siste syv månedene. Bak drapene sto angivelig personer med nære bånd til Nelson Mandelas gamle parti, det regjerende ANC. Noen dager senere ble jeg derfor med Diko til eKhenana, og fikk høre en fortelling som tvang meg til å tenke nytt ikke bare om de unge skurboerne, men også om den gamle frigjøringsbevegelsen som styrer landet. Jeg lærte om et grasrotprosjekt som utfordrer måten jeg til da hadde tenkt om hvordan man kan skape sosial forandring.

Born free?
For eksempel i tilfellet Lindokuhle Mnguni, Busi Dikos venn som ble drept den 20. august 2022 i sitt eget hjem, trettiseks år gammel. På det tidspunktet var han aktoratets hovedvitne i saken mot Ayanda Ngilas drapsmenn. Mnguni var en ideologisk lederskikkelse særlig for de unge skurboerne, som med inspirasjon fra Steve Biko, Frantz Fanon og De jordløses bevegelse i Brasil hadde videreutviklet bevegelsens politiske strategi. Mnguni ble født i 1994, og tilhørte derfor generasjonen som ofte, mot sin vilje, blir omtalt som born frees. Ifølge foreldregenerasjonen var de heldige som kom til dekket bord i det ferske demokratiet, med alle muligheter foran seg. Bare at det ikke var så fint dekket på likevel, i et land der sju av ti unge står uten arbeid.

Da jeg besøkte eKhenana-bosetningen i oktober 2022, halvannen måned etter drapet på Mnguni, var tilstanden på et lavpunkt, og historiene jeg fikk høre var mildt sagt nedslående. Flertallet av beboerne hadde gått i dekning, av frykt for egen sikkerhet. De fleste jordlappene lå brakk. Men mindre enn et år senere hadde det snudd, og eKhenana-kommunen hadde reist seg igjen. 

Historien bak Magens politikk
Da årsdagen for drapet på Lindokuhle Mnguni ble markert i 2023 blomstret det igjen på jordene. Gårdsutsalget som ga bosetningen avgjørende inntekter, hadde blitt stengt mens de dødelige angrepene foregikk i 2022. Nå var det gjenåpnet. Hønsegården var utvidet, og huset nå mer enn 1000 høner, som forsynte hele nærområdet med egg og bosetningen med inntekter. I rettsvesenet og media arbeidet en bred koalisjon fra sivilsamfunnet for at gjerningsmennene bak drapene på Mnguni, Ngila og de andre aktivistene, skulle bli stilt til ansvar – et arbeid som langt på vei har ført fram.

I en tale siterte Skurboerbevegelsens visepresident, George Bonono, Lindokuhle Mnguni på at «bare ved å adressere ‘magens politikk’ blir vi i stand til å tenke fritt om dem som kontrollerer matsystemet vårt». Arven etter Mnguni var opprettelsen av flere nye skurbosetninger organisert som matproduserende, selvstyrte samvirker. I samarbeid med et sivilsamfunn som ikke ser noen motsetning mellom miljøvern og fattigdomsbekjempelse hadde flere av bosetningene blitt utstyrt med egne solcelleanlegg som gjorde dem enda mer selvforsynte. Som en forsker har påpekt: Her praktiseres allerede, på eksperimentstadiet, den klimatilpassede livsstilen som fremtiden krever, med egenorganisering, selvforsyning og deltakende demokrati.

Les mer om Skurboerbevegelsen og klimaframtida i Kapp det gode håp. En reise i Sør-Afrika etter apartheid. Boka er utgitt av Forlaget Press og i salg fra 8. mai, men allerede nå kan den forhåndsbestilles.