Kappfeberdrømmer og braaisesong

Det verserer et rykte om at Kapp det gode håp er kommet på lager, men hva skal man gjøre mens man venter på meldingen om at det endelig er mulig å komme ned på forlaget og holde boka i hånda for første gang? Du må mer enn gjerne lese innledningen og forhåndsbestille boka her (som nevnt i forrige post vil de mange forhåndsbestilllingenes hype hjelpe boka inn på listene og ut i butikk). Selv leser jeg andre bøker om og fra Sør-Afrika og lager mat, for å holde ut.

Fra bokbunken jeg ervervet meg på den siste researchturen, i februar i år, velger jeg meg romanen Cape Fever av Nadia Davids. Den foregår i den samme geografien og tangerer flere av emnene som den første av Kapp det gode håps fire deler. På vaskeseddelen står det riktignok at handlingen i Cape Fever utspiller seg i en ikke navngitt by i et kolonialt imperium, men det råder ingen tvil om at vi befinner oss i Cape Town like etter første verdenskrig.

I en diger, ensom viktoriansk villa sitter den velmenende, hvite, liberale britiske Mrs Hattingh og venter på brev fra sin sønn som har deltatt i krigen, mens hennes nyansatte, muslimske tjenestepike Soraya Matas raskt oppdager at huset hjemsøkes av sin historie.

Dette er den prisbelønte dramatikeren Davids andre roman. Debuten, An Imperfect Blessing, var en oppvekstroman lagt til Cape Town-bydelen Walmer Estate i perioden sørafrikanerne bare henviser til som the transition – overgangen fra apartheid til demokrati. Cape Fever foregår i en annen overgangsperiode, fra kolonistyre til det som snart skal bli apartheid.

I begge bøker ser vi Cape Town fra perspektivet til muslimske etterkommere av den slavegjorte befolkningen i den opprinnelig nederlandske kolonien. Dette er de som under apartheid aldri var hverken hvite eller svarte nok til å tilhøre en av de to absolutte kategoriene, og som derfor hadde sin egen: de var coloureds – fargede.

Cape Fever er en besettende feberdrøm av en roman, som tegner et skarpt portrett av det rasistiske klassesamfunnet som var Cape Town på begynnelsen av 1900-tallet. Som ligger til grunn for det rasistiske klassesamfunnet som er dagens Cape Town. Grepet med å kalle stedet for Southern Cross Colony er  smart for å åpne opp for lesninger som knytter an til andre settlerkoloniale steder som sørstatene i USA, Australia og Israel. 

Samtidig er dette så umiskjennelig kappstadsk at jeg får jeg lyst til å begynne å legge ut om alle de fascinerende sidene ved byens historie som boka berører. Det er så mye ved denne historien som folk i Norge bør kjenne til, om så bare fordi det er så spennende. Mens jeg leser får jeg lyst til å dele det med alle, men så kommer jeg på at det er akkurat det jeg gjør i Kapp det gode håp, en bok som med fordel kan leses parallelt med Davids Cape Fever.

Jeg håper folk vil lese Cape Fever og Kapp det gode håp ikke bare for byportrettene, men også for å oppdage enda flere av forbindelseslinjene ut i verden. I den koloniale forestillingsverdenen som fortsatt preger mye av turisme-agendaens estetikk og historiefortelling i, er den søvnige Moderbyen en utpost i imperiet. I realiteten ligger Kapp det gode håp, slik jeg forsøker å vise i min bok, midt i verden. Og på samme måte som i 1920-årenes Cape Town, der Davids har lagt sin roman, fortsetter byen, landet og hele vår verden, å hjemsøkes av denne kolonihistorien.

...og heldigvis er det braaisesong

Når jeg legger fra meg Cape Fever etter endt lesning er det fortsatt ikke kommet noen melding fra forlaget. Hva skal jeg gjøre nå? Det jeg pleier å gjøre når jeg rastløst tenker på hvordan det kommer til å gå når en ny bok skal ut i verden: Jeg lager mat. Og siden været denne uka ettertrykkelig har slått våren fast, går det endelig an å finne fram grillen og invitere noen venner på en sørafrikansk braai. I det motsetningsfylte og mangfoldige Sør-Afrika av i dag er det mange ting som splitter, men også noen fantastiske ting som forener, og en av dem er grilling av store mengder kjøtt.

I fryseren finner jeg en ribbe av villam fra Rudi gard i Gudbrandsdalen som svigermor har gitt meg mens jeg begynner å fabulere om utmarksbeite og industrielt husdyrhold, fra Kapp-provinsens Karoo til Kvasfjellet. På kjøkkenet finner jeg fram noen av de samme krydderne som Mrs Hattingh i Cape Fever skryter til Soraya av at hun kjenner navnene på: «Hel spisskummen, malt spisskummen, gurkemeie, tørkede chilier bundet opp som bær, svarte pepperkorn, laurbær, kanelbark, kardemommebelger, nellik, til og med, om jeg våger å si det, ting du ikke har hørt om, som syrisk sumac. Eller hva?»

Så setter jeg på podkastepisoden av samtalen der Damon Galgut og Nosizwe Baqwa deler sin aversjon mot cape liberals, mens jeg rister krydderne, støter dem i morteren og gnir dem inn i lammeribben. Etter et døgn i kjøleskapet får ribben komme på grillen, og mens den ligger på indirekte varme i vel en time, åpner jeg en flaske sørafrikansk syrah, for på den måten å fortsette utholde ventingen på den nye boka. 

Bok på lager!

Og mens jeg skriver ferdig denne teksten kommer endelig meldingen om at boka, bøkene, hele førsteopplaget, har kommet på lager hos Forlagssentralen og er klare til utsending til alle landets bokhandlere og, ikke minst, til alle som forhåndsbestiller! Da er det bare å begynne å planlegge lanseringsfesten mens vi grugleder oss til mottakelsen.

Kapp det gode håp kan bestilles her eller hos din lokale bokhandel.