Spekulativ plantekost

// Rapport fra en gastronomisk deloffentlighet //

Denne uka har jeg vært i Bergen, nærmere bestemt på byens mintgrønne kunsthall ved Lille Lungegårdsvann. Siden januar har den huset den veldig interessante utstillingen «Iter Subterrenaum». Det litt kryptiske navnet kommer av den latinske tittelen på Ludvig Holbergs 1741-roman, som begynner med at den fra København hjemvendte latin-studenten Nils Klim faller ned i Mareminehollet i Rotehaugsfjellet og kommer til planeten Nazar.

Nils Klims reise til den underjordiske verden blir ofte omtalt som nordens første sci fi-roman, men som kuratoren av utstillingen, Silja Leifsdottir, påpeker i et essay skrevet til utstillingen, kan like gjerne tenke på det som «et tidlig eksperiment i økologisk tenkning» og en filosofisk utforskning av forholdet mellom mennesker og natur. Det er langs disse sporene utstillingen beveger seg, med verker av kunstnere som Wangechi Mutu, Cecilia Fiona, Kåre Rud, Ovartaci og Mira Adoumier.

Har planter følelser?

I tillegg til det eksplisitt uttalte forelegget som er romanen Nils Klim, har utstillingen en annen kanskje vel så viktig, om enn mer uoffisiell inspirasjonskilde: den i vitenskapelig sammenheng fullstendig diskrediterte men likevel innflytelsesrike boka The Secret Life of Plants, skrevet av eks CIA-spionen Peter Tompkins sammen med Christopher Bird, senere filmatisert av Walon Green med originalmusikk av Stevie Wonder, og der hovedtesen er at planter har følelser.

Med dette som utgangspunkt fikk jeg og kokkene ved Landmark, under ledelse av Kristi Brud-medlem Torjus Raknes, i oppdrag å sette sammen en meny, som ble servert til et fullsatt Landmark onsdag kveld. Raknes og hans kokkekollegaer Martin og Sjur hadde latt utstillingen få inspirere råvarebestilllingene, og så komponerte vi retter som gikk i dialog med verker fra utstillingen så vel som denne diskrediterte men likevel svært innflytelsesrike filmen. De ble servert ispedd klipp fra filmen, mens Mari Kvien Brunvoll og Stein Urheim framførte den nydelige låta Nils Klim, der teksten består av alle stedsnavnene fra romanen.

Kunstrøkte østers og kvestet kål

Det begynte med østers røkt på kunst fra utstillingen. Deretter fulgte et kamskjell råmarinert med kuratorens fermenterte hylleblomst. Den første varme retten var inspirert av de fantastiske timelapse-sekvensene i The Secret Lives of Plants, som gjestene fikk se før de satte til livs vårens første grønne asparges. Deretter fulgte en superenkel og helv utrolig tilfredsstillende fritert mandelpotet med rømme og løyrom, som jeg overkonseptualiserte med et lite kåseri om Dogonfolkets kosmologi.

Kveldens beste rett var ifølge flere av gjestene den som tok utgangspunkt i sovjetisk forskning på kålplantenes følelsesliv, så vel som nyere forskning på de fascinerende sammenvevde livene til sopp og planter. Så kom en osteservering med en tête de moine-blomst servert med en fiken som nikket til Ingela Ihrmans poetiske og gøyale fikenperformance som fant sted inne i utstillingen før middagen startet. Desserten var inspirert av Mira Adoumier og Nour Ouaydas film Red Solaris I. Her handler det om koloniale planter i botaniske hager verden rundt, som bærer på minner om forflytning, traumer og tap – i et spekulativt verk med humor og finstemt sårhet.

En utvidet offentlig samtale

De siste årene har jeg gjort flere slike kuraterte middager, blant annet sammen med Thurayya al-Kury for Masahat-festivalen. Under Festpillene i Bergen i 2024 komponerte jeg og Christopher Haatuft på Lysverket et slags gastronomisk kommentarspor til framføringen av Peer Gynt i dobbel tapning det året. Les mer om denne i en fin reportasje med veldig clickbait-aktig desking, i Aftenposten. I fjor fulgte vi opp med en utforskning av forskjellige temaer som springer ut av William Kentridges kunstnerskap generelt, og forestillingen «The Great Yes, The Great No» spesielt. Menynotatene herfra kan leses i tidsskriftet Vinduet.

Jeg har ofte ergret meg over hvor dårlig den kritiske offentligheten behandler maten. Eller snarere hvordan vi i den nesten ikke blir behandlet i det hele tatt, noe Andreas Viestad har skrevet godt om i en artikkel i Prosa, der han etterlyser en gastronomisk offentlighet. «Det er ingen tradisjon for å diskutere mat i Norge. Smak og behag har fått stor plass – i aviser, på tv, i blogger – men det er fortsatt ikke et tema man drøfter, studerer kritisk, utsetter for kvalitetskrav eller diskuterer som noe meningsfylt og viktig, slik man gjør med de temaene som kvalifiserer til en plass i den trange norske offentligheten,» påpeker han, og jeg er helt enig.

I tråd med denne kritikken kan man se for seg en surmaget innvending mot slike kuraterte middager, som handler om at mat alltid skal måtte klistres på noe annet for å få komme inn i de finere sammenhenger og få opptre som noe mer enn vomfyll. Og det er kanskje sant, men man kan også se det fra helt motsatt hold: Gjennom å la maten inngå i nye samtaler og sammenhenger ser vi forhåpentligvis også andre og nye aspekter ved den. Det kan handle om råvarer og retters kulturhistorie, om kreative prosesser og håndverksmessige aspekter ved maten som vi kan se tydeligere når de speiles i andre uttrykk. Og så er det helt åpenbart, fra kvelder som den på Landmark denne uka, at det oppstår nye og helt andre samtaler om maten og over maten i slike settinger. En av de mange typene samtaler vi vil ha flere av i den gastronomiske offentligheten vi jobber med å skape.

Neste utgave av Magens Politikk kommer 10. april, og da handler det om historien bak nyhetsbrevets navn og en STOR NYHET! Og som alltid, har du innspill til ting jeg burde skrive om, lese, spise eller delta på? Eller kanskje du har lyst til å finne på noe gøy sammen med meg? Ta gjerne kontakt!