St. Coltrane bortenfor rammene

Hundreårsdagen til jazzlegenden John Coltrane vekker minner om et annet USA. 

Først litt house keeping (scroll forbi kursiven hvis du vil rett til Coltrane):

Plutselig gikk det en måned siden forrige nyhetsbrev, og jeg må bare beklage til deg, kjære leser av Magens politikk. Men jeg kan love at det ikke er fordi jeg har ligget på latsida. Siden sist har jeg blant annet holdt foredrag om Kapp det gode håp på Litteraturhuset i Oslo og Sølvberget i Stavanger. Jeg har diskutert diskutert Kina-mat med Christina Wong og Mathias Steinbru, og jeg har tatt den store kjøkkenpraten med André Løvaas, Live Edvardsen og Michelle Zhao på Nasjonalbiblioteket. For ikke å snakke om at det har kommet en hel trilogi om Sør-Afrika på Einar Tørnquists geografi-podkast 198 land, der undertegnede får snakke nesten uhindret om alle sørafrikanske saker og ting i mer enn tre timer. Det ligger en liten smakebit her, og så finner du resten bak mur (slik det bør være).

Dessuten har jeg denne uka, sammen med min kjære forfatterkollega Marte Michelet og kjøkkensjef Øistein Abrahamsen, ferdigstilt menyen til vår storslåtte åpningskveld på Norsk Sakprosafestival. Det blir en veritabel festaften, der menyen kretser rundt Kapp det gode håp, ispedd afrikanske røverhistorier fra arbeidet med min egen bok og ikke minst Marte Michelets festlige og kloke memoarbok Det har skjedd verre ting i utlandet. Jeg håper å se mange Magens politikk-lesere denne kvelden! Les mer og sikre deg en plass ved bordet. På sakprosafestivalen skal jeg også snakke med Nazneen Khan-Østrem, om de mange berøringspunktene mellom Kapp det gode håp og hennes fascinerende familiefortelling om det britiske imperiet.

Pjuh! Det var nok mimring og reklame. Nå til saken, til St. Coltranes minne. 

Tirsdag denne uken var det 100 år siden saksofonisten og komponisten John Coltrane ble født i Hamlet, North Carolina – en begivenhet som ble verdig markert i Musikkmagasinet til Klassekampen, med en veldig fin tekst skrevet av billedkunstneren Lars Elling. Takket være en CD-spiller med ødelagt open/close-funksjon greide han i sin tid å male seg ut av en krevende tørkeperiode med Coltranes kanskje aller beste album på repeat i mer enn en måned.

Elling beskriver så fint hvordan han «gikk drittlei på en merkelig ny måte» som ikke bare gjorde ham avhengig, men som også satte ham i stand til å oppnå et nytt, høyere nivå av konsentrasjon i malingen – en følelse av «dyp indre jubel et sted i mellomgulvet – omtrent der forelskelse og bilsyke holder til. En dypere, høyere kjærlighet: A Love Supreme?». Det er ikke bare gjenkjennelig for de av oss som bare trenger å høre en enkelttone gjennom en susete radio for å gjenkjenne lyden av St. Coltranes basun. Det er også gjenkjennelig for de av oss som (periodevis i mitt tilfelle) skriver med den samme musikken på repeat.

Et gastronomisk dobbeltportrett
Hundre år skulle han altså blitt på tirsdag, John Coltrane, men i stedet ble han bare førti og et halvt. Og på de årene rakk han ikke bare å lage noen av de mest fantastiske stykkene komponert og improvisert musikk jeg kjenner. Han levde også et opprivende, fascinerende liv som kan si oss mye om mangt. Om dette visste jeg lite den gangen jeg ble hektet på Coltrane i ungdommen. Det var først da jeg for fem år siden havnet på en kirkegård i Philadelphia, for å feire sax-legendens 95-årsdag sammen med det som den gangen var en av de mest toneangivende kokkene i USA, at jeg begynte å ane vekten av Coltranes liv. Og hvis du som leser dette har lyst til å lære mer om Coltrane, og om kokken som tegnet et portrett av ham i åtte retter på en gravplass, kan du lese den fortellingen i sin helhet, i det nedlagte (eller skal jeg si sovende? det er lov å håpe!) matmagasinet Kabaret.

En postkolonial restaurant-bølge
Dobbeltportrettet av John Coltrane og Omar Tate gir også en mulighet til å reflektere over hvor mye som har forandret seg i amerikansk kultur på bare fem år. Ikke at det mangler anledninger til sånt i vår splitte hakke gale tidsalder, men kontrasten til den gangen er større enn jeg forestilte meg før jeg leste saken på nytt denne uka. I 2021 skyllet en avkoloniserings-bølge over amerikanske restaurantkjøkken, som jeg dokumenterte i Morgenbladet og Kabaret, med saken om Tate så vel som om USAs første dekoloniale urfolksrestaurant og om den nigerianske nachspiel-kokken til Barack Obama.

Denne bølgen var foranlediget av en rekke metoo-avsløringer på restaurantkjøkkenet og, ikke minst, Black Lives Matter. Ingen jeg møtte trodde den gangen at Trump kunne bli gjenvalgt. Fortsatt var woke et begrep som jeg, litt naivt kanskje, først og fremst assosierte med en Karpe-låt. Det føles veldig lenge siden nå.

Ikke dermed sagt at progressive bevegelser som den jeg skildrer fra restaurantene er uten betydning for ettertiden. For hva var det som berget Minneapolis gjennom ICE-raidene i vinter? Jo, det var nettverkene som vokste fram under Black Lives Matter, etter drapet på George Floyd, på suppestasjonene som nevnte urfolksrestaurant opprettet den vinteren, for å hjelpe de utmattede aktivistene.

Og Omar Tate, som i 2021 hustlet popup-events og bursdagsselskap for John Coltrane, i håp om å skrape sammen nok penger til å starte sin første restaurant, han har i dag akkurat den restauranten han drømte om, i det sørlige Philadelphia, sammen med sin haitiske kokkekone. Der holder de stand og fortsetter sin reforhandling av hva afroamerikansk matkultur er for noe.

Setter tonen bortenfor hvitheten
Selv om mye er revet ned og skadet på den korte tida som har gått siden Trump vendte tilbake, er det også mange oppløftende tegn å se på folks motstandsdyktighet og evne til å organisere nedenfra og opp, i Zohrans New York og med andre demokratiske sosialistkandidater som skrider frem. For ikke å snakke om datasentermotstanden og folk som organiserer seg for å stå imot ICE-raidene sammen.

Ikke minst er det verdt å huske på at den åndelige frigjøringen som foregikk blant folk som Omar Tate, inspirert av John Coltrane, er noe selv ikke Trump greier å fjerne. Og det skal vi være glade for. Hvis det er en ting vi trenger mer av nå, er det kunstnere og kokker som John Coltrane og Omar Tate. For som sistnevnte sa om førstnevnte, på en kirkegård i Philadelphia i 2021:

– En slående ting når du hører på opptak av Coltrane, er at han ikke snakker som et offer for rasisme, selv om han var det. Det er nesten som at han setter tonen for en verden som finnes utenfor rammene av hvithet.