Gode nyheter på alle fronter?

Magens politikk er tilbake fra en etterlengtet, lang ferie – den første på flere år uten medbrakt laptop og tidlige morgener med manusarbeid før alle andre har stått opp. I stedet har det vært en fryd å lese flere gode anmeldelser og motta hyggelige tilbakemeldinger og interessante betraktninger, fra folk som har brukt sommeren på å lese Kapp det gode håp. Men det har også vært en sommer med blanda følelser, som det skal handle om i dette ekstraordinære, litt lange nyhetsbrevet på en tirsdag. Først må ta en liten tur tilbake til en vanskelig ting som skjedde samtidig med forsommerens fotball-eventyr, før vi kommer til de virkelig gode nyhetene. Henger du med helt til sist får du altså lese om en av de beste jeg har hørt på veldig lenge. Neste ordinære utgave av Magens politikk kommer for øvrig på fredag. Da skal det handle om noe helt annet, nemlig restauranthistorie.

Puster vi fortsatt?
Den 30. juni, den dagen Norge spilte mot Elfenbenskysten i VM, satt jeg på nåler. Hele dagen holdt jeg pusten, men det hadde ingenting med fotball å gjøre. Igjen og igjen oppdaterte jeg nettleseren, og fryktet hver gang hva som ville dukke opp når live-feedene fra Sør-Afrikas største aviser ble lastet inn på nytt.

Folk jeg stoler på hadde i dagene før luftet sin oppriktige bekymring og frykt for at protestene mot papirløse migranter som var varslet denne dagen, skulle utarte til vold. De hadde kunnet observere hvordan mobiliseringen i ukene og dagene før lignet på de skjebnesvangre julidagene i 2021, da mer enn 350 mennesker ble drept som følge av et organisert forsøk på å destabilisere den sørafrikanske staten (den ene av fire hendelser som handlingen i Kapp det gode håp kretser rundt). Og de fryktet tilstander som dem vi så i 2008, da mer enn seksti mennesker ble drept i en grotesk fremmedfiendtlig voldsbølge.

Måten reaksjonære politiske krefter med bånd til innvandringsfiendtlige partier hadde fått lov til å sette den politiske agendaen, var dypt urovekkende. De gjorde det med et budskap som gjorde migranter og flyktninger fra andre land i sørlige Afrika til syndebukk for alt som har gått galt i landet, fra den omfattende arbeidsledigheten til en velferdsstat som er i ferd med å bukke under. Denne fremmedfiendtlige retorikken og fiendtligheten mot sine naboer fra resten av det sørlige Afrika er virkelig noe av det mest usympatiske og ubehagelige med demokratiske Sør-Afrika, og den har utartet til vold flere ganger før, med dødelig utfall. For eksempel i 2008, da mer enn seksti mennesker, hovedsakelig zimbabwere, ble drept. Det er også et av de tydeligste eksemplene på hvordan Sør-Afrikas problemer, som jeg skriver om i Kapp det gode håp, ligner stadig mer på alle andre lands problemer.

Derfor satt alle i Sør-Afrika på nåler den 30. juni, og først i kveldingen, like før avspark i Dallas, fikk jeg melding fra en venn om at det kanskje gikk an å håpe at det ikke ville utarte til en voldsorgie.

Biriyani og bursdagskake
Så jeg pustet ut, tok med dattera på fotballkamp, og skjenket en tanke til alle de som har en del av hjertet sitt i et annet land i verden som er åsted for dramatiske hendelser, enten det er Palestina, Sudan, Venezuela eller Sør-Afrika. Som må leve stående i den spagaten og hver dag håndtere dissonnansen mellom det som skjer her i Norge, nå – badetemperaturer, rodebatt, liveoppdateringer fra fotball-VM – og det som skjer der, akkurat nå, hvor liv står på spill. Kanskje var dette også grunnen til at jeg gråt ekstra mye på første dag med Karpe World,  mens Magdi tok de første linjene i «Her» (du vet: «Jeg ringte til Egypt da det smalt der / De ringte fra Egypt da det smalt her / Og tingen er at midt opp alt fælt /Så skulle jeg bli gift og være glad sjæl / Puster vi fortsatt? ...»

Og så tenkte jeg på alle malawiernee og zimbabwerne som fortsatt satt på provisoriske busstasjoner eller utenfor konsulater og ventet på hjelp til å flykte fra det som egentlig var blitt hjemlandet deres nå, der de har jobbet beinhardt for å bygge et liv for seg og sine barn. Der satt de og ventet på at en buss skulle frakte dem til et for barna deres fremmed land. (Dette er barn som drømmer om biriyani og bursdagskake, en drøm som i seg selv er det perfekte beviset for hvor sørafrikanske disse barna faktisk er.)

30. juni: Blanda følelser
Når jeg sier blanda følelser er det ikke bare fordi det var både positive og negative nyheter som konkurrerte om tilgang til følelsesregisteret i sommer, men også fordi en sånn hendelse som 30. juni i Sør-Afrika er en sammensatt opplevelse å være vitne til. At reaksjonære krefter får ødelegge livene til så mange mennesker som aldri har gjort en flue fortred, at de får sette en slik innvandringsfiendtlig agenda, er dypt forstyrrende.

Samtidig gikk det ikke slik mange, med gode grunner, fryktet på forhånd. Det ble ingen voldsorgie, ingen plyndring, ingen heksejakt på uskyldige. Dette takket være omfattende mobilisering ikke bare fra politiet og myndighetene, men også fra sivilsamfunnet, fra kirkeledere, nabolagsgrupper og aktivister som dem jeg skriver om i Kapp det gode håp.

30. juni er sånn sett (enda) et godt eksempel på akkurat det jeg forsøker å få fram i Kapp det gode håp, om hvordan det ikke finnes noen svart/hvit fortelling om Sør-Afrika: Selv om mange ting gikk galt etter 1994 er det mer interessante spørsmålet, for å si det med Morgenbladets anmelder i en lesning jeg satte stor pris på, «hvorfor i all verden det ikke gikk enda mye verre».

Den virkelig gode nyheten
Å forsøke å svare på hvorfor det ikke gikk verre med Sør-Afrika er ikke bare interessant for den som vil forstå akkurat det landet. Nettopp fordi Sør-Afrikas problemer ligner stadig mer på hele verdens samtidig som verdensproblemene ligner stadig mer på det vi pleide å assosiere med apartheidtidas Sør-Afrika, er det et relevant spørsmål for alle som vil stanse den antidemokratiske, menneske- og naturfiendtlige høyrebølgen som skyller over verden.

I denne situasjonen er det derfor en udelt glede å kunne dele denne ukas desidert største gladsak, som kom fra folkene det handler om i Kapp det gode håps fjerde og siste del. Der, i den avsidesliggende, rurale delen av Sør-Afrika som kalles Mpondoland, har lokalbefolkningen i snart 150 år kjempet for å beholde jorda, leveveiene og kulturen sin. Først kjempet de mot britiske kolonister, deretter mot apartheid-staten. Siden 1996 har de også kjempet mot sin egen ANC-ledete regjering, som valgte å gå i ledtog med internasjonale gruveselskaper som vil utvinne mineraler fra sanddynene der mpondofolket lever ved kysten av Indiahavet.

Det gledelige og svært interessante med mpondofolkets kamp er at de gjennom de siste tretti årene ikke bare har kjempet men også vunnet fram. De organiserte seg i grasrotorganisasjonen som kalles Amadiba Crisis Committee, allierte seg med miljøorganisasjoner, progressive jurister og andre, og i 2018 greide de å stanse gruveplanene og avvise den toppstyrte «utviklings»modellen som regjeringen fremmet. De insisterte på retten til en alternativ framtidsvisjon, og vant fram. Men kampen var ikke over, for i 2020 banket Shell på døra og ville utvinne petroleumsgass i de rike kystområdene som både er levebrødet og et hellig sted for lokalbefolkningen.

Også denne kampen ble vunnet gjennom å gå rettens vei, i hvert fall i første og andre runde. Shell fortsatte å anke, og i fjor høst ble saken tatt helt til Grunnlovsdomstolen i Johannesburg. Siden oktober i fjor har dommen latt vente på seg, og på fredag den 14. august kom den endelige dommen:

Full seier til lokalbefolkningen og kystfiskerne mot et av verdens mektigste petroleumsselskaper og landets egen regjering. Shells letelisens er kjent ugyldig, hvis de vil lete etter gass må de begynne prosessen helt på nytt og kravene til konsultasjon og involvering av lokalbefolkningen er tydeliggjort og skjerpet inn.

Noen ganger er det ikke blanda følelser i det hele tatt, men snarere pur glede. Som da seieren mot Shell ble feiret under amadibaenes markering av kvinnedagen helga som var (se video nederst i saken).

Og så fortsetter kampen for folkene i Mpondoland i enda en ny runde, denne gangen om en omstridt vei som regjeringen vil legge tvers gjennom områdene der folk lever og kloss inntil de mest verdifulle naturområdene (som også er de mest mineralrike). Også denne kampen har de godt håp om å vinne, i allianse med den nasjonal og internasjonale miljøbevegelsen som ikke bare innser at dette handler om store naturverdier, men også om en alternativ framtidsvisjon. Også dette er en del av svaret på «hvorfor i all verden det ikke gikk mye verre» med Sør-Afrika: Kampen fortsetter.

Den hele og fulle historien om mpondoenes kamp for jorda og leveveiene sine får du i Kapp det gode håp, som nå kan lånes på biblioteket (f.eks. på Deichman) eller kjøpes her. For en detaljert oppdatering om domsavsigelsen mot Shell i Grunnlovsdomstolen, gå hit.